Scrubs, bare mer underholdene

Australia viser seg å være stedet for nye opplevelser. Jeg har f.eks. aldri før blitt kjørt til akutten, og blitt sydd før.

Så vi satt ute på gresset og tok oss et par kalde med våre nye Australske venner. Jeg hadde akkurat lært meg å åpne flaske med andre flasker, og ja åpnet en brew for meg selv. Så spør Jon Arne om jeg kan åpne hans, hvorpå Corona flasken ekspolderer og kutter opp pekefingern på venstre hånd. Jeg visste ikke hvor alvorlig det var før jeg står på toalettet med papir og ser benet i fingern min. Når jeg kommmer ut står de andre å plukker glasskår fra bakken. Jeg forteller at jeg mest sannsynlig trenger sting, og Liz løper opp for å henete telefonen sin for å ringe den ansvarlige ansatte for kvelden.

Han dukker tilfeldigvis opp før Liz får ringt, og jeg forteller hva som skjedde. Han var lite imponert. Jeg blir fortalt at jeg må komme meg på sykehus på egenhånd, og blir foreslått egen bil, buss eller taxi. Igjen tar Liz bena fatt og henter bilnøklene denne gangen. Jon Arne blir med på turen som fotograf, og motvekt for en veldig stresset Liz.

Så kom ventingen og pratingen med alle mulige mennesker på sykehuset. Til slutt kommer legen ut, som så ut som et foster. Han fortalte meg at han fullførte studiene for et år siden, så han kan ikke ha vært mye eldre enn meg. Når jeg kommer inn får jeg først en stivkrampe, så flashbacks til syvende måtte jo skje. Deretter begynte alle å pelle på såret. Først når to leger er inne i fingern og fikler med en sene gjorde det vondt.

Legene var bekymret for at jeg hadde gjort alvorlig skade på senen, som ville betydd at jeg måtte legges inn og opereres neste dag. Det ble derfor mer venting, denne gangen på plastiske kiruger. Etter ca. 30 minutter dukker de opp, og rett før den ene ser på meg legger jeg merke til en annen pasient som har en gigantisk spiker sittende fast i hånda. Jeg fikk ikke beundret dette lenge nok for jeg ble tatt med tilbake til en seng, fikk fem sprøyter med lokalbedøvelse i hånda og kirurgene begynte å kødde rundt.

De påviste at det ikke var noe galt med senen, at jeg bare hadde skrapet den opp litt. Situasjonen sett var jeg veldig heldig. Så legen fortalte meg at jeg bare skulle få sting. Han ba meg vente et par minutter, og kom tilbake 45 minutter senere. Jeg tror egentlig Dr. Foster trengte et bleieskift og tåteflaske. Så begynte han endelig å sy, noe som var ganske spesielt siden jeg var helt nummen. Jeg har aldri blitt sydd før, så jeg ble overrasket over fremgangsmåten.

Mens han sydde kom verdens fulleste og mest underholdene kar inn på akutten, la oss kalle han Fehue. Fehue hadde festet i 48 timer på en festival, og bestemt seg for å hoppe over et gjerde. Det mest givende Fehue klarte å spørre om var om han fikk bedre sete på flyet nå som han hadde gips. Dette ga både meg og legen latteranfall, noe som fikk han til å slutte å sy.

Nå hadde det sikkert gått over to timer, og Dr. Foster hadde gitt meg åtte sting. Jeg antar han tenkte på hvilken Teletubbie som var favoritten hans, fordi han bomma på det siste stinget og måtte gjøre det på nytt. Så fikk jeg beskjedd om at jeg måtte få antibiotikadrypp, og jeg ville være ute om 10 minutter. Jeg bare tenkte meg Jodda og Liz som måtte vente så lenge, så jeg ville bare at de skulle bli ferdige.

Etter tre timer var jeg ute av senga og kunne endelig gå hjem. Selv om sykehuset var trege, gjorde de en god jobb. Vi har nå en ny husregel også; man åpner ikke flasker med glassflasker.

[LAT SOM DET ER ET BILDEGALLLERI HER]

Gjett hvor lang tid det tok meg å skrive dette innlegget med en handikappa finger…