Om fisk, burgere og det i mellom

Skrevet 22. april, 2011 av Christer Aasheim Vaskinn

Noen ganger tweeter gutta uten forvarsel eller å tenke på at det kanskje trenger å utdypes. Derfor har jeg bestemt meg for å komme med backstory. Jeg har også laget en ny kategori som tilsynelatende nok hadde gjort seg på alle oppdateringene våre, men egner seg best til jeg føler for å dokumentere mine innfall.

I dag har vi vært i Kings Park, noe jeg ikke gidder å dokumentere. En av de andre får gjøre det. Det har vært en dag med mye tassing, og mer frustrasjon. Vi har heldigvis fått komme tilbake til en leilighet med en syk fem-åring. Jeg snakker selvfølgelig om Lauren.

Ja, som om ikke prøvelsene våre var nok har verdens mest uselvstendige (Jodda er ikke enig i den beskrivelsen, men det funker…dust) er forkjølet og himmel og jord er i bevegelse. Alle som sier at menn er udugelige når de har en snue, burde virkelig tilbrakt en uke sammen med henne.

Hva har dette med fisk og burgere å gjøre? Vel vi tar en titt på fakta:

  • Lauren er syk
  • Lauren jobber på McDonalds
  • Det meste noen har betalt for en ku på en auksjon var 1.3 millioner USD
  • Lauren smører seg inn med en krem som lukter veldig vondt når hun er syk

Hva slags krem? Fucked if I know. Det lukter som tigerbalsam, bare mye mye mye mye mye mye mye verre. Hun smører dette inn på ryggen sin for å kunne puste bedre, men det stinker opp leiligheten noe ille.

Så jeg står på rommet til Jodda og prater om virkelig viktige ting mens vi skriver en oppgave, taktikk i Minecraft. Så kommer Lauren inn og skal ha oppmerksomhet. Vi gjør vårt beste for å ignorere situasjonen, men det hjelper ikke. Så jeg gjør det som fikk frem bloggens nye kategori, åpner kjeften min.

Lauren: Why are you so mean to me?
Christer: Cuz you’re stinking up Jons room with your thing, and I don’t mean that as a euphemism.

Ansiktsutrtykket hennes var til å dø for når hun nesten flydde på meg og skrek «EXCUSE ME?!?», før hun furtet ut av rommet, skrek «He said I had a smelly you-know-what!!», gikk til badet og begynte på tannpussen. Da kom min andre idé, og jeg fikk på nytt oppmerksomhet.

Christer: Hey Lauren?
Lauren: Yeah?
Christer: I’m going to start calling you McFish from now on…

Jeg ble nesten angrepet enda en gang, før hun gikk tilbake på badet. Liz skjønte ikke vitsen, så Lauren måtte forklare det for henne som var enda latterligere

EDIT:
Glemte en viktig (morsom) ting egentlig. Før alt denne hendelsen skjedde følgende ordutveklsing

Lauren: What happens If I go to sleep tonight and don’t wake up because I’ve ODed on medicine?
Christer: Drinks are on me

Publisert i Christer er en drittsekk , Whiskyoppdatering | 3 kommentarer

Da vi dro til Australia og ble møtt av steinaldern

Skrevet 12. april, 2011 av Christer Aasheim Vaskinn

Vi her i redaksjonen har på god autoritet at det er flere veldig tekniske mennesker som leser denne bloggen (dere vet hvem dere er). Jeg tenkte derfor det var passende å skifte fra tilfeldige ablegøyer i et annet land, til en litt mer teknisk artikkel.

For å forstå utgangspunktet i denne artikkelen må vi snu klokken tilbake til Norge. I tiden før vi dro hadde vi (som flere vet) veldig mange problemer med å få alt i orden så vi kunne reise. Dette var både av en teknisk og organisatorisk natur. Dette førte til at jeg (Christer, for de som ikke klarte å lese seg frem til det) kom med følgende evigvarende sitat: Det er en grunn til at det ikke kommer noen store teknologiske fremskritt fra Australia.

Etter at vi fikk løst alle problemene, og faktisk kommet hit har det virkelig åpenbart seg hvor sant dette var. Australia er et land hvor teknologien, spesielt for mobiltelefon, Internett og data er fem år tilbake i tid. Denne oppdateringen vil bare ta for seg de to siste temaene, og dessverre litt kort. Heldigvis vil det komme flere i tiden fremover.

Vi starter med det aller mest irriterende; Internett. Det er så usannsynlig tregt at vi til tider har fått alvorlige anfall og utbrudd. Dekningen av trådløst nettverk på skolen, spesielt biblioteket er utrolig dårlig. Biblioteket har fire etasjer, og i vær etasje er historien den samme; du får bare trådløst hvis du er i midten av bygningen. De har nettverkspunkt overalt, men de fleste er ikke patchet. De som er patchet er en tjeneste de tilbyr for studentene, men jeg har faktisk bare sett et eller to punkter som faktisk fungerer. Skulle du finne et av de to, må du sette opp en VPN kobling mot skolen for å kunne benytte deg av proxyen som gir deg tilgang til verden.

Hjemme er ikke situasjonen noe bedre. Nettet er tregt og selv om vi betaler $190 (ca. 1080 kr. pr. dagens kurs) i uken for husleie, er ikke Internett inkludert. Internett er heller ei billig, og er lagt opp på en spesielt Australsk måte (les: uintelligent). Du må betale for en tidsperiode forstålig nok, men også i tillegg betale for båndbredde. Et eksempel; vi betaler $30 for en måneds bruk, og 10GB med data. Skulle vi gå over dette må vi kjøpe mer data, det vi ikke bruker blir overført til neste måned. Systemet er også sånn at opplasting også spiser av datamengden. Det er heller ikke gratis trafikk mot skolesider, skoleportalen, eller Blackboard som er skolens svar på Fronter.

Datalabbene er ikke noe å rope spesielt høyt hurra for. Det er utstyr av en «nyere» tid; Dell maskiner med Vista. Problemet er at de er dynket med alskens tull. Det mest irriterende er at hver gang du logger deg på, får du opp en avtale du må trykke agree/not agree på. Denne er laget i Flash og bruker lang tid på å komme opp. Så man kan starte alle slags andre programmer og den blir liggende i bakgrunnen å sture. Trykker du på disagree blir du logget ut av maskinen. Trykker på feil knapp som en tabbe har man kastet bort de ti minuttene det tok å logge på.

Irriterende login

Hver gang man åpner en ny sesjon i browsern må man også logge på skolens proxy ved hjelp av standard ukryptert HTTP autentisering. Dette var spesielt morsomt når Jon Arne satt i en labtime og de måtte sniffe passord med Wireshark. Dette skjer selvfølgelig også hver gang, så hvis du lukker Internet Explorer så kommer boksen opp igjen neste gang.

Hver eneste fordømte gang!

Hvis opplevelsen her nede har lært meg noe, er det hvor god jobb IT-Tjenesten på Høgskolen I Gjøvik gjør. IT-Avdelingen her trenger virkelig en studietur opp dit for å lære hvordan det gjøres.

Så med det i tankene har jeg valgt å ta et veldig dårlig bilde av den største datalabben, og kjørt det gjennom to minutter med Photoshop. Det illustrerer teknologi, lite gjennomført arbeid, HiGs IT-tjeneste og generell frustrasjon.

I'm a pretty ballerina

Publisert i Steinaldern , Vaniljeoppdatering | 2 kommentarer

Lemons Never Forget

Skrevet 30. mars, 2011 av Jon Arne Westgaard

På tide med en liten oppdatering om hva vi egentlig driver med her nede, begynner å bli en stund siden sist. Så hva har vi gjort? Jo, vi har begynt på skolen. Og det går forsåvidt ganske fint.
Litt forskjeller er det fra å gå på skole i Norge, f.eks at de fleste forelesningene varer i 2 timer, uten noen pause i det hele tatt.

Og så snakker alle foreleserene engelsk.

En annen liten forskjell som jeg har merket, er rett og slett at norske studenter er flinkere til å være studenter enn Australiere. Fagene vi tar er 2.års-fag hvor du må ha tatt noen fag tidligere siden fagene bygger på hverandre. Enda så var det bare 2 av 70 studenter som visste hva TCP/IP var i nettverkssikkerhet-forelesningen. Den ene av de 2 var Jon Arne fra Norge…
Og i lab-timen etter forelesning første dagen var det ett sett med oppgaver i læreboka som var satt opp som ukeoppgaver. Som den flittige studenten jeg er var jeg selvfølgelig godt i gang med oppgavene da en medstudent spurte meg hvor jeg fant oppgavene. I læreboka, selvfølgelig. «Trenger vi lærebok???» var spørsmålet jeg fikk tilbake. Tommel opp for Australske studenter…

Så bortsett fra å være flittige studenter har vi også vært litt turister. Vi har vært litt rundt i byen (vi dro innom Little Creatures Brewery, de hadde forresten meget god øl. Vi ble sittende der en stund), noen av oss har blitt skallete og vi har vært i en dyrehage og poka en kenguru. Og vi har vært på vin og øl-smaking.

Og, vi har funnet verdens beste pizza. Helt sant. Pizzasjappa heter «Magic» og pizzaen de lager er faktisk helt magisk (høhøhø). Her er et bilde av sjappa:
2018: Stedet finnes ikke lenger

Jeg har forresten lagt på meg 1.5 kg.

Men nå kommer en liten og fin historie: Det var en helt vanlig dag i Australia for de norske studentene. Vi hadde vært i forelesning, jobbet med oppgaver, og etter en lang dag med mye lesing slappet vi litt av i bassenget. Vi sjekket posten, og der var det kommet en pakke til oss!!! Vi tok pakken under armen, og sprang opp for å åpne den.
Som en liten sidenote, så sporet vi pakken på nettet innimellom, og den hadde tatt et par dager ekstra da den hadde falt av en bil…

Uansett, vi åpnet pakken, og herligheten åpenbarte seg; Vi hadde nemlig fått tilsend 1 stk Julebrus hver! I MARS, I AUSTRALIA! Dette var rett og slett fantastisk.

Julebrusen ble raskt satt i kjøleskapet, og når den endelig var blir kald tok vi den ned til bassenget hvor vi nøt Julebrus mens vi dyppet beina i bassenget. Definitivt høydepunktet av turen så langt.

Tusen takk , og all ære til Lars Erik Pedersen for å heltemodig ha sendt oss denne pakken (og sjekket Australske tollregler først at det var lov å importere brus), dette var helt perfekt.
Du skal få et postkort!

Et par ekstra bilder er lagt ut, og litt flere kommer litt nærmere jul.
Hadetfint!

[LAT SOM DET ER ET BILDEGALLLERI HER]

Publisert i Vaniljeoppdatering | 1 kommentar

Lady og drittsekken

Skrevet 19. mars, 2011 av Christer Aasheim Vaskinn

Dette innlegget er en skikkelig øvelse i «de». De som følger meg på twitter , har man kanskje sett denne tweeten nylig. Vel i går ble den oppdatert med denne tweeten . En forklaring er på sin plass av to grunner: 1. Den kan oppfattes morsom. 2. Den illustrerer de vi bor med ganske bra. Så de som har lest bloggen tidligere vet at vi bor sammen med to australske hyperaktive jenter, Lauren og Liz. De har også kanskje fått meg seg at de og er oversensitive og har en tendens til å overreagere en drøy smule. Alt man da trenger da er en person som morer seg på andres vegne og tar i varierende grad hennsyn til andres følelser, tanker og selvtillit. De fleste kjenner meg igjen i den beskrivelsen, for de som ikke gjør det kan jeg beskrives med ett ord; drittsekk.

Så jeg, Jon Arne og Liz hadde vært å handlet matvarer for uken, og som menn tok jeg og Jon Arne ansvaret med bæringen av de 92 000 bæreposene som skulle inn. I det heisdøren åpner seg, går pakkeslene inn først. Dette får Liz til å komme med den geniale kommentaren «what happened to ladies first?». De som kjenner rasshølet vet hvordan det kan reagere på slike utsagn i lignende situasjoner, så jeg sier «Well, I don’t think anyone in this elevator is considered a lady». En noe puslet og forvirret Liz ser på meg og spør «If I’m not a lady, what am I?». Jeg brukte et tredjedels nanosekund på å svare «You’re one of the guys…». Dette viste seg å være pandoras boks, åpnet på vidt gap. Vi ønsker overreaksjonen velkommen.

Så på dette tidspunktet får jeg et jentete slag i armen av fornærmede, hvorpå hun skriker (av full hals) «I’m not one of the guys, I’m a lady. A beutiful young lady». Dette er selvfølgelig her rasshølet virkelig kommer frem, hvor mange ville gitt seg, kjører jeg på høygir og eggler opp med «No, you’re one of the guys». Dette fortsatte i nye ti minutter mens vi setter matvarer på plass. Jeg i min monotone rolige stemme, henne i hennes hysteriske skrikende stemme. Et utdrag av ting som ble sagt:

  • Liz: Say I’m a lady, a beutiful young lady
  • Christer: But I’m not a lady at all
  • Liz: Tell me I’m a lady
  • Christer: Dude, releax
  • Liz: I’M NOT A DUDE, I’M A LADY
  • Liz: *furter*
  • Christer: Hey, what’s wrong guy?
  • Liz: I’M NOT A GUY, TELL ME I’M A LADY
  • Liz: You’re mean!
  • Christer: Hey man, don’t be angry
  • Liz: Fuck you, I’m a lady

Heldigvis for Jon Arne (som ikke var veldig imponert) ble dette avbrutt av en telefon fra sjefen hennes. Mens Liz sto i døra til gangen og snakket i telefonen, ble vi ferdige med å sette matvarer på plass. Jeg tok derfor vannflasken min ut av kjøleskapet og bevegde meg mot rommet mitt. Det viste seg fort at denne diskusjonen ikke var over, og jeg kom meg ikke lenger drøkarmen hvor hun sperret gangen. Jeg skulle jaggu ikke få slippe forbi før jeg sa hun var en «lady». Dette reagerte jeg selvfølgelig heller ikke bra på, så mens de pratet sammen helte jeg litt kaldt vann fra vannflasken min ned ryggen hennes, som fremkalte et stønn. Desverre ga hun seg ikke, og jeg måtte bryte meg gjennom denne barrieren av idioti i dørkarmen.

Når hun var ferdig på telefonen, var det selvsagt klart for runde nummer to, med frem og tilbake av fornærmelser og sutring. Etter nye ti minutter var underholdningsverdien oppbrukt, så jeg sa til slutt hun var en lady så jeg skulle få gjort noe fornuftig den dagen også. Det viste seg da at fehuet ikke hadde lagt på meg sjefen sin, og hun hørte ordvekslingen. Hun hadde også gjort notat av stønnet som kom etter vannet ned nakken. De hadde derfor små sladra på jobben hennes om at hun hadde gjort veldig kinky ting både mens hun snakket i telefonen, og ikke minst etterpå.

Resultet av dette, ett stykk irritert Jon Arne, ett stykk underholdt rasshøl, en butikk med mye sladder og en fornærmet og flau overrreagende australier.

Publisert i Vaniljeoppdatering | Skriv en kommentar

Til Gretel Mari Braaten

Skrevet 4. mars, 2011 av Jon Arne Westgaard

Hei Gretel Mari Braaten!

Hvordan har du det? Her i Australia har vi det bare fint. Christer sin finger henger enda på, og vi er ellers i godt humør.

Vi har sol, og ca 35 grader hver dag.

Har det skjedd noe interessant i Gjøvik? Litt? Neivel. Hvis det mot formodning har skjedd noe kult, så ikke nøl med å bruke kommentarfeltet, vi vil gjerne høre hvordan vinteren er på Gjøvik.

Hvorfor skrives dette innlegget som et brev til Gretel? Jo, her er årsaken:

MAS!

Okei, fornøyd nå? Her er en oppdatering, kun tilegnet deg, Gretel Mari Braaten.

Vi tar selvkritikk, vi oppdaterte kanskje litt for ofte den første uka. Eller nei, vi tar ikke kritikk, men vi ser at vi kunne ha gjort ting litt annerledes. Det er tydelig at det nå er forventet at vi skal oppdatere annenhver dag, men vi skal være her enda et par måneder til, og vi skal gå litt på skole innimellom, så blogging har ikke førsteprioritet. Unnskyld, beklager, og håper du kan tilgi oss.

Så Gretel, du ønsker kanskje å vite hva vi har bedrevet siden siste oppdatering? Ok, jeg skal prøve å oppsummere i nogenlunde kronologisk rekkefølge:

Onsdag 23.februar dro vi til en øy som heter Rottnest Island, som ligger nesten 2 mil fra kysten, og er hele 11 km lang. Veldig populær turistattraksjon. Der leide vi tandemsykkel, sykla rundt på øya, så på et dyr som heter Quokka (krysning mellom en rotte og kenguru, hvordan det skjedde er det ingen som vet), badet litt, drakk litt øl, og drakk litt øl til. Så dro vi hjem. Vil du vite mer om øya får du google, her er hvertfall et lite bilde:

Fin øy.
Hører også at du nylig har fått en interesse for ski på TV, så kult Gretel, hva er bakgrunnen for dette?

Torsdag 24. februar var det Welcome Party i villagen hvor vi bor. Vi ble servert mat og drikke, folk sjonglerte mens de gikk på stylter, vi fikk servert mocktails og en dame malte små kule ting på ansiktet til folk. Alle fikk en delfin eller rose på kinnet, så da kjørte vi «Norwegians» på og fikk liksågodt malt hele ansiktet vårt i henholdsvis tiger, drage og et norskt flagg (Jeg ville egentlig bli en koala, men dama som malte ville heller male en drage). Siden da har vi blitt gjenkjent i villagen som The Norwegians. Morosamt.

Lørdagen så tok vi en tur på byen. Oss Norwegians og våre australske samboere, Liz og Lauren. Sistnevnte hadde en hel flaske med Passion Pop innabords før vi var kommet frem til utestedene, og noe vi merket ganske tidlig var at hun ikke tåler alkohol, så ja, hun ble båret hjem. Anyways, australske utesteder er jævlig latterlige, og vi ble nektet adgang til et utested kun fordi vi ikke hadde på oss «dress shoes». Synd, trist, leit, men det var heldigvis ikke mangel på utesteder her, så vi fant oss et fint utested som hadde god øl og viste fotballkamper på storskjerm. (Dette førte forøvrig til at Christer ble Manchester United-supporter.)
Nå kommer det morsomme Gretel: Søndagen, altså dagen etter at vi var ute, startet Jon Arne og Christer dagen med en tur på treningssenteret. Liz startet dagen hengende over toalettet. Australiere tåler virkelig ikke alkohol. (Tihi)
Australia – Norge 0-1.

Jeg tror egentlig dette var nok for denne gang Gretel, nå forventer jeg at du sender oss en liten oppdatering. Deal?

For litt mer juicy snacks kan du sjekke twitter-siden vår.

Og ja, må nesten komme med et lite tips til deg Gretel: Når din (bedre?) halvdel bruker munnskyllevann, så er det ikke så lurt å klemme på kinnene hans. Da får du fort skylla ansiktet ditt med munnskyllevann, det kunne jeg fortalt deg på forhånd.

Hvis noen andre skulle lese dette, og ikke vet hvem Gretel er, så legger jeg ved et lite bilde. Gretel er i lyseblått.
(Bildet er brukt etter tillatelse fra Hallvard, som sier at han er «the boss».)

Neste oppdatering kommer plutselig.

Og til slutt: Gretel, slutt å spis opp godteriet til Hallvard!!

Her er 2 fine bildegallerier:
[LAT SOM DET ER ET BILDEGALLLERI HER]

Publisert i Bilder , Vaniljeoppdatering | 2 kommentarer

Word is out

Skrevet 25. februar, 2011 av Jon Arne Westgaard

Vel.

Vi klarte å gjøre det kunststykket å legge til våre to Australske samboere på Facebook. Der har vi også lagt ut link til denne bloggen, hvor vi innimellom skriver litt forskjellige ting om livet her nede og våre tidligere nevnte samboere.

Tingen nå er at våre kjære Australske venner har begynnt å lese denne bloggen. Og ved hjelp av Google Translate, så får de med seg hvert eneste ord.

Så jah, desverre. Vi er nødt til å moderere oss litt her når det kommer til våre kjære Australske venner, for husfredens skyld.

MenMen. Alle gode ting er syttifire.

Liten rettelse: Jeg kommer til å moderere meg. Ikke Christer. Og bra er det.

Publisert i Vaniljeoppdatering | Skriv en kommentar

Ten Little Indians

Skrevet 22. februar, 2011 av Jon Arne Westgaard
Etter Christers selvdestruktive hendelse for et par dager tilbake er det på tide med en liten oppdatering.
Søndagen tilbrakte Jon Arne, Christoffer, Liz (og noen andre kvinnfolk som jeg ikke husker hva het) på Good Vibrations-festivalen som fant sted på Claremont Showground, hvor Faithless, Phoenix, Nas, Ludacris, The Ting Tings, Kelis, Miike Snow m.fl. var blant artistene. Noen kjente artister og mange veldig ukjente.
Vi vandret litt rundt innimellom de mange scenene, fikk gratis slush og massasje fra Nokia, drakk litt pils og koste oss i sola. Festivalen var ikke like bra som jentene hadde håpet, men Jon Arne og Christoffer hadde det bare toppers, vi hadde øl og var omringet av pene damer som av værmessige årsaker sparte litt på bekledningen. TippToppTommelOpp.

Mandag dro Christoffer og Jon Arne til Lancelin for å surfe (og stå på sandboard også tydeligvis.) Christer hadde fått beskjed av legen om at surfing ikke ville få fingern til å gro fortere, og valgte derfor å tilbringe dagen hjemme for å holde våre to kvinnelige samboere med selskap, og fikk gleden av å være med på IKEA.

En av oss kom uheldigvis i skade for å vise en av våre kvinnelige samboere twitter-updaten til Christer. Det var ikke så veldig populært.

Anyways, kl. 06.00 (GMT+8) var Jon Arne og Christoffer oppe, og klare til å ta bussen til Lancelin. Vi lagde frokost, og en av oss klarte på et vis å glemme igjen en brødskive på kjøkkenbenken. Den har vi fått høre om fra vi kom hjem, og hele dagen i dag.
Gutter er tydeligvis udugelige på kjøkkenet.

Etter et par kilometer i bussen var vi endelig framme ved stranda, fikk kledd på oss en fin og grønn t-skjorte, smurte oss inn med solkrem (som må ha vært vanlig krem, for den virka ikke!), og hoppet i havet.
Bølgene var ikke så store, vannet var varmt, maneter brant oss, surfing var vanskelig og vi hadde det utrolig gøy. Etter 10-15 ganger med nosediving begynte Jon Arne og Christoffer å få teken på det. Vi padla som naboens golden retriever som møter vann for første gang, hoppet opp på brettet og sto bølgen ut. Vi holdt vel på i ca 2 timer, og takkskarruha det var tungt. Vi ble faktisk slitne. Og det var dritgøy.

Sandboarding var tydeligvis inkludert i surfinga, så vi dro til noen svære sanddyner for å stå på sandboard. Det viste seg fort at vi ikke skulle stå, men sitte på sandboardet. Sittende sandboarding kan forresten sammenlignes som akebakken i barnehagen på vinteren.

Og her kommer spørsmålet; Hvorfor i all vide verden dro vi først å surfa, så til sandboarding? De folka som arrangerte disse greiene kan ikke ha vært helt på nett. De sanddynene vi var på var virkelig av sand, skikkelig finkornet sand. Som trengte seg inn i absolutt ALLE(!) kroppsåpninger.
Dusjet 3 ganger i går, men det rant fremdeles sand ut av øret mitt i morges.
Når vi da kom hjem stupte vi rett i bassenget, og tilbrakte en time eller 3 der. Basseng er forresten digg.
Senere på dagen fikk Christer praktisert sitt talent som hobbypsykolog, vi drakk litt whisky mens jentene lagde middag.
Med andre ord så var alt som det skulle være.

If a French woman was talkin’ to me, I’d say: «I don’t know what you’re talkin’ about, love, but it sounds good. «
Lauren har lært seg ett norsk ord, ja, så hver gang vi snakker på norsk roper hun ut «JA! JA!». Hun har foreslått å forby norsk under middagsbordet. Hun liker ikke når hun ikke får være med i samtalen.

Christers nye favorittlek ble også testet ut under middagen; Plukke frem en ting, spørre hva det er og si at vi aldri har sett en slik og ikke har sånn i Norge. Gårdagens ting var en osteraspeting (sånn der i aluminium for å lage pizzaost). Mojjo.
Jon Arne startet dagen i dag med en tur på treningssenteret (som ligger 50m fra leiligheten vår) mens Christer og Christoffer testet ut bassenget, hvor vi så inntok en meget god pizza på en pizzasjappe nedi gata. Bra dag.
Nye bilder er lagt til.

Dagens ord er tomat, tannpirker og fiolin. Over og ut.

[LAT SOM DET ER ET BILDEGALLLERI HER]

Publisert i Bilder , Vaniljeoppdatering | 3 kommentarer

Scrubs, bare mer underholdene

Skrevet 20. februar, 2011 av Christer Aasheim Vaskinn

Australia viser seg å være stedet for nye opplevelser. Jeg har f.eks. aldri før blitt kjørt til akutten, og blitt sydd før.

Så vi satt ute på gresset og tok oss et par kalde med våre nye Australske venner. Jeg hadde akkurat lært meg å åpne flaske med andre flasker, og ja åpnet en brew for meg selv. Så spør Jon Arne om jeg kan åpne hans, hvorpå Corona flasken ekspolderer og kutter opp pekefingern på venstre hånd. Jeg visste ikke hvor alvorlig det var før jeg står på toalettet med papir og ser benet i fingern min. Når jeg kommmer ut står de andre å plukker glasskår fra bakken. Jeg forteller at jeg mest sannsynlig trenger sting, og Liz løper opp for å henete telefonen sin for å ringe den ansvarlige ansatte for kvelden.

Han dukker tilfeldigvis opp før Liz får ringt, og jeg forteller hva som skjedde. Han var lite imponert. Jeg blir fortalt at jeg må komme meg på sykehus på egenhånd, og blir foreslått egen bil, buss eller taxi. Igjen tar Liz bena fatt og henter bilnøklene denne gangen. Jon Arne blir med på turen som fotograf, og motvekt for en veldig stresset Liz.

Så kom ventingen og pratingen med alle mulige mennesker på sykehuset. Til slutt kommer legen ut, som så ut som et foster. Han fortalte meg at han fullførte studiene for et år siden, så han kan ikke ha vært mye eldre enn meg. Når jeg kommer inn får jeg først en stivkrampe, så flashbacks til syvende måtte jo skje. Deretter begynte alle å pelle på såret. Først når to leger er inne i fingern og fikler med en sene gjorde det vondt.

Legene var bekymret for at jeg hadde gjort alvorlig skade på senen, som ville betydd at jeg måtte legges inn og opereres neste dag. Det ble derfor mer venting, denne gangen på plastiske kiruger. Etter ca. 30 minutter dukker de opp, og rett før den ene ser på meg legger jeg merke til en annen pasient som har en gigantisk spiker sittende fast i hånda. Jeg fikk ikke beundret dette lenge nok for jeg ble tatt med tilbake til en seng, fikk fem sprøyter med lokalbedøvelse i hånda og kirurgene begynte å kødde rundt.

De påviste at det ikke var noe galt med senen, at jeg bare hadde skrapet den opp litt. Situasjonen sett var jeg veldig heldig. Så legen fortalte meg at jeg bare skulle få sting. Han ba meg vente et par minutter, og kom tilbake 45 minutter senere. Jeg tror egentlig Dr. Foster trengte et bleieskift og tåteflaske. Så begynte han endelig å sy, noe som var ganske spesielt siden jeg var helt nummen. Jeg har aldri blitt sydd før, så jeg ble overrasket over fremgangsmåten.

Mens han sydde kom verdens fulleste og mest underholdene kar inn på akutten, la oss kalle han Fehue. Fehue hadde festet i 48 timer på en festival, og bestemt seg for å hoppe over et gjerde. Det mest givende Fehue klarte å spørre om var om han fikk bedre sete på flyet nå som han hadde gips. Dette ga både meg og legen latteranfall, noe som fikk han til å slutte å sy.

Nå hadde det sikkert gått over to timer, og Dr. Foster hadde gitt meg åtte sting. Jeg antar han tenkte på hvilken Teletubbie som var favoritten hans, fordi han bomma på det siste stinget og måtte gjøre det på nytt. Så fikk jeg beskjedd om at jeg måtte få antibiotikadrypp, og jeg ville være ute om 10 minutter. Jeg bare tenkte meg Jodda og Liz som måtte vente så lenge, så jeg ville bare at de skulle bli ferdige.

Etter tre timer var jeg ute av senga og kunne endelig gå hjem. Selv om sykehuset var trege, gjorde de en god jobb. Vi har nå en ny husregel også; man åpner ikke flasker med glassflasker.

[LAT SOM DET ER ET BILDEGALLLERI HER]

Gjett hvor lang tid det tok meg å skrive dette innlegget med en handikappa finger…

Publisert i Bilder , Whiskyoppdatering | 3 kommentarer

38 beers later

Skrevet 19. februar, 2011 av Christoffer V Hallstensen

Mesteparten av gårsdagen har whiskyen klart å slette fra minnet men jeg tror vi startet dagen som alle andre dager; frokost og en tur i bassenget. En plausibel antagelse. Men jeg husker den lille handleturen vår. Jeg trodde vi bare skulle ut å kjøpe noen kasser øl og litt gyllenbrun herlighet men jentene hadde vist andre planer. Vi endte opp på woolworths med en episk overfyllt handlevogn vi gutta ikke kan ta noe serlig ære for. Men vi fant yogurten! Lauren og Liz fant resten mens vi sto å ristet på hue ved handlevognen og lurte på hvor mye dette kom til å koste oss ($50 hver hvis du lurte). Når vi endelig hadde kommet oss igjennom kassen på woolworths og fått den snille salgsrepresentanten til å splitte regningen på 5, noe de som sto bak oss i køen ikke var spesiellt imponert over, kom vi oss endelig til en liquerstore. Vi handlet en kasse corona,  en kasse hahn, JusBjus, bittelitt vodka, vin og en god flaske med blended whisky av typen Grant’s som nå desverre bare er halvfull, men vi ble helfull så no worries mate.

Når vi kom oss tilbake til villagen var BBQ/Poolpartyen godt i gang. Vi var late å tok heisen opp, pakket ut varene og fikk på oss noen andre klær før vi tok heisen ned (Vi har heis :D). Vi fant oss en flott flekk på kaktusplenen, jekka noen pils å testa australske pølser i gigabrød mens christer dizza DJ skip and replay. Ganske kraftig kost må jeg legge til, og det var en pølse et sted inni der også. Jentene tok seg en svømmetur i bassenget mens vi med stor entusiasme tømte et par pils til.

Lauren (Den hyperaktive gingern) som nå var ferdig nedkjølt fikk en skikkelig trang til å spille Wii så vi trakk inn i felleslokalet for noen runder Wii bowling. Randoms begynte å joine oss, og vi ble kjent med noen av de andre barna i bamseklubben som jeg i skrivende stund har glemt helt hva heter. Vi hadde tenkt å spille lag men for noen ble det litt forvirrende så vi bare kastet på tur og sosialiserte til en av de andre bamsebarna sendte over kontrollen. Vi gikk tom for øl. Derfor tok noen en sjefsavgjørelse at vi skulle på folkevandring over bassengområdet og opp i penthousen for å hilse på Mr Grant som sto klar til å servere oss på kjøkkenet. Lauren og Liz var nå lettere shitfaced og Lauren kødda ikke når hun sa at hun studerte opera. Jodda hadde funnet seg en potensiell lekekamerat og med noen øl innabords var han så snakkesalig at Liz og Lauren begynte å påpekte det.

Netball er en teit sport.

Bilder lagt til:
[LAT SOM DET ER ET BILDEGALLLERI HER]

Publisert i Bilder , Whiskyoppdatering | 2 kommentarer

Verdens minst begivenhetsrike dag blir plutselig latterlig morsom.

Skrevet 17. februar, 2011 av Christer Aasheim Vaskinn

Dagen i dag kan bare beskrives med ett ord; avslappende. Den har gått fra en liten løpetur på meg, til frokost, is på campus, ligge ved bassenget et par timer, spise lunsj, slappe av og til slutt være med den ene romkameraten vår på et kjøpesenter mens hun var på jobb. Tre timer på et Australsk kjøpesenter gikk trått og sakte, men vi fikk snakket piss om tilfedlige mennesker og drukket smoothies. Vi fant også en svensk kafé hvor vi satt oss ned og lo av menyen.

I dag møtte vi også vår andre roomie, siden vi møtte den første i går. Vi hadde ikke fått mulighet til å bli kjent med noen av dem, så vi disket opp med en tacorett til middag og ble bedre kjent. Hva vi egentlig gjorde var å åpne pandoras boks. Disse jentene, Elizabeth (Liz) og Laurine er to veldig entusiastiske og hyperaktive jenter. De er veldig lattermilde og blide, og var veldig underholdene gjennom hele middagen.

Overentusiastisk er vel strengt tatt «understatement of the year». Hvis du hadde intelligensen til en turnips og var eier av en ordbok med bilder, ville du sett deres smil over minst en side og Laurines latter over tre andre. Hun har selv beskrevet lattern sin «som en bever», noe vi var greit enige i. Kvelden ble avsluttet med at snipp og snapp satt ute i stuen lagde plan for oppgaver i heimen mens vi spiste is. Planen ble selvfølgelig ikke ferdig, fordi Liz ikke kan gjøre noe annet mens hun har latterkrampe enn å la tårene trille. Dette oppdaget vi når hun forsøkte å spise Vest-Australias, største burrito med konstant latterkrampe.

Så de neste månedene kommer til å bli den kjente og kjære blandingen av nordmenn vi kjenner, og to hyperaktive australiere. Godt utgangspunkt for en sit-com.

Publisert i Vaniljeoppdatering | 2 kommentarer